Knut Hamsuns reaksjonære ideologi i Sværmere

Artikkelen er papirpublisert i Norsk Litterær Årbok 2009.

Norge har et schizofrent forhold til Knut Hamsun. I den rådende Hamsun-myten fremstår han som en dr. Jekyll og Mr. Hyde, der han som forfatter har gitt oss et litterært språk som savner sidestykke, mens han som medborger har krenket det nasjonale selvbildet på det groveste. På den annen side er det vanskelig å stikke under stol at Hamsun utvilsomt hadde usedvanlig god teft for tidsånden og bevissthets¬strømmer i samfunn under omforming, noe hans antimoderne verk også er åpenbare uttrykk for.

Markens grøde (1917) er i så henseende høydepunktet i Hamsuns reaksjonære sivilisasjonskritikk, et verk som Svenska Akademien ble så bergtatt av, at de gav Hamsun Nobels litteraturpris i 1920. Frøene til dette Blut und Boden-storverket som utfolder seg på nordnorsk grunn, ble imidlertid sådd i tidligere Hamsun-verk. Om det har litterær relevans å anlegge et slikt ideologisk perspektiv på Hamsuns forfatterskap, råder det uenighet om i den norske Hamsun-kritikken, der en institusjonell estetisk-autonom tradisjon dominerer over en mer sporadisk etisk-ideologisk kritikk.

1. Problemstilling og perspektiv
Den følgende analysen skal gjennom et ideologikritisk perspektiv vise hvordan Sværmere (1904) gjenspeiler historien som Knut Hamsuns erkjennelse av samfunnsutviklingen og hans samtidige stillingtaken til den. Beskrivelsen bygger på lesningskriterier med grunnlag i marxistisk teori og terminologi. Analysen blir til slutt lagt til grunn for en vurdering av verkets representativitet for samfunnsutviklingen. Ettersom Sværmere knapt er nevnt i den ideologikritiske Hamsun-forskningen, er det også et siktemål at analysen skal være et tilskudd til denne.

2. Det ideologikritiske innslaget i Hamsun-kritikken
Bruken av begrepet ideologi er ikke entydig avklart i Karl Marx’ skrifter og i tradisjonen etter ham, men den definisjonen som den følgende analysen forholder seg til, er Ernst Fischers og Leszek Kolakowskis vide definisjon ”det som befatter seg med idésystemer”, selv om det er et noe tynt erkjennelsesinnhold i denne forståelsen.

I innledningen til Sosialisme og litteratur (1975) gir Helge Rønning en oversikt over den norske ideologikritikken som sådan fra 1880-tallet av. I denne oversikten fremstår ideologikritikken som tett forbundet med radikale aviser og tidsskrifter og intellektuelle kretser omkring dem: Social-Demokraten, Klassekampen, Mot Dag, Kamp og Kultur, Profil. Rønning viser indirekte til den norske Hamsun-kritikken gjennom en referanse til debatten om realismebegrepet på 1930-tallet, men identifiserer ikke den ideologiske Hamsun-kritikken eksklusivt i sin tekst.

Det gjør derimot Morten Giersing og hans medforfattere i Det reaktionære oprør (1975), som er en studie av fascismen i Hamsuns forfatterskap. I dette verket fremheves Leo Löwenthal som den mest konsistente kritikeren av Hamsuns forfatterskap på ideologisk grunnlag da Hamsun åpent erklærte sine nazisympatier. Leo Löwenthals kritikk av Knut Hamsun i artikkelen ”Knut Hamsun. Zur Vorgeschichte der autoritären Ideologie” (1937) angir at man i stort sett alle av Hamsuns verker kan finne belegg for å hevde at disse er ideologisk foregripende og senere sammenfallende med sentralt tankegods i europeisk fascisme og tysk nazisme.

Hovedfunnene i Löwenthals ideologikritikk er Hamsuns forherligelse av menneskets sunne bindinger til natur og jord, slekt og kjønn. Det positive manndomsidealet er bundet til naturen gjennom jakt, fangst og erotiske erobringer. Videre er den bindingen som bønder og adelsmenn har til jord og slekt, en grunnverdi, i motsetning til borgerskapets underkastelse for samfunnsstell, byråkrati og lønnsarbeid. De mannlige Hamsun-heltene særpreges av sin evne til å leve som anarkistiske randfigurer i opposisjon til det bestående, borgerlige samfunnet.

Både menn og kvinner er naturalistisk bundet til kjønnets forutbestemmelse gjennom forventninger om manndomsutlevelse og fruktbarhet; kvinnens mening er å føde og oppdra barn, å være et eiendomsobjekt i form av å være sin manns hustru og sine barns mor. Löwenthal finner dessuten at kjærlighetssynet er brunstpreget med sadomasochistiske undertoner i Hamsuns naturerotiske fremstillinger, og at den menneskelige erfaringen og klokskapen står over boklig lærdom og vitenskapelige tenkemåter.

Om forfatterne av Det reaktionære oprør gir sin tilslutning til Löwenthal, så anklager de den norske Hamsun-kritikken generelt for å være overfladisk i sin analyse av Hamsuns ideologiske grunnsyn. Store deler av den norske kritikken har lagt til grunn en personliggjøring av ideologien på en måte som isolerer Hamsuns fascisme til et personlig feiltrinn i alderdommen. Bortsett fra Alf Larsen og Aasmund Brynhildsen følger Hamsun-kritikken det dobbelsporet som Nordahl Grieg åpnet ved å genierklære forfatteren Hamsun og bortforklare politikeren i samme person – Sigurd Hoel og Arild Haaland viser til det psykologisk-personlige mysteriet, mens Olaf Øyslebø og Rolf N. Nettum isolerer det ideologiske problemet utenfor den litterære estetikken.

I sin bearbeidede hovedfagsoppgave Knut Hamsuns Landstrykere. En ideologikritisk analyse (1978) forsøker Øystein Rottem å avdekke det verdisystemet som er lagt inn i verket gjennom Knut Hamsuns tolkning av samfunnsutviklingen som gitt objektiv virkelighet.

Rottem vil gjennom sin analyse også bryte med den tradisjonelle Hamsun-kritikken ved å avvise skillet mellom dikter og politiker. Rottems ambisjoner til tross – i stedet for at den ideologiske analysen ble et gjennomslag for en etisk, sammensatt lesemåte av Hamsun i forlengelsen av Larsens og Brynhildsens anslag, var det Atle Kittangs nylesning av Hamsun i Luft, vind, ingenting (1984) som skulle fornye en stivnet, norsk Hamsun-kritikk.

Innenfor et rent autonomt og estetisk litteratursyn som ikke er heftet med etiske vurderinger, åpnet Kittang forskningsfeltet for postmodernistiske lesemåter blant annet gjennom sin orientering mot den hamsunske ironien. Når jeg likevel tar Kittang med her, er det fordi Luft, vind, ingenting også er skrevet i opposisjon til ideologikritikkens etiske lesemåte. Atle Kittangs etiske rensning av Hamsun-verkene er følgelig ikke uten politiske motiver:

Det aller viktigaste er likevel at om det kan formulerast slike hypotesar om samanheng mellom diktarens nazisme og dei fascinasjonane som dannar kjernen i forfattarskapen, så kan dei ikkje rokke ved diktarens brysame stordom. Når alt kjem til alt, er hovudsiktemålet med denne studien å gi eit bidrag til at denne stordomen blir anerkjent på sine eigne, urovekkande premissar. (Min utheving.)

Atle Kittangs fornyelse la premissene for en rent estetisk Hamsun-kritikk som på vitenskapelig grunnlag avviste at den eldre Hamsuns nazisme kunne tillegges litterær betydning i forståelsen av Hamsun-tekster. Denne åpningen har fått tilslutning av senere forskere. Lars Frode Larsen har i sitt trebinds verk (1998–2002) om Knut Hamsun dokumentert at veien frem mot nazismen ikke var en tidlig forutbestemt prosess, som Löwenthal hevder, og Larsen etablerer et klart skille mellom den søkende, unge og radikale Hamsun og den forstokkede, eldre og reaksjonære. Denne fremstillingen slutter Ståle Dingstad seg til i Hamsuns strategier fra 2003.

Dingstad mener at Hamsun-kritikkens tradisjonelle motsetning mellom poet og politiker oppheves i den hamsunske satiren, som er utpreget litterær. I tråd med Kittangs premisser trekker Dingstad derfor en rent estetisk slutning om at ”det ikke er Hamsun som formidler sine holdninger og verdier, men at romanen er et møtested hvor karikaturene konfronterer hverandre med ulike måter å tenke og vurdere på. Hamsun har fremstilt dem som karakterer i et spill han selv ikke deltar i. Selv har han inntatt rollen som kommentator.”.

Det dominerende dobbelsporet i norsk Hamsun-kritikk, hvor kritikeren underkaster seg dikteren og forkaster politikeren, har etter Hamsuns fall også åpnet for en stor biografisk personforklaringsproduksjon. I denne har Hamsuns eget forlag Gyldendal og Hamsun-familien vært sentrale aktører siden Tore Hamsuns Knut Hamsun – min far (1952) og Marie Hamsuns Regnbuen (1953).

I enden av den lange rekken av Hamsun-biografier finner vi Ingar Sletten Kolloens mye medieomtalte biografi (Svermeren, 2003, og Erobreren, 2004) og Jørgen Haugans noe mindre omtalte Solgudens fall (2004).

Jørgen Haugan ønsket å gå i rette med det tradisjonelle dobbelsporet i Solgudens fall. Dette lyktes han i liten grad med, dels fordi Kolloens Erobreren fikk oppmerksomheten, dels fordi Haugans form førte til avvisning fra den dominerende, estetisk-autonome Hamsun-kritikken han ville utfordre, og dels fordi den delen av resepsjonen som eventuelt kunne kommet hans verk til unnsetning, synes å være gått lei av så vel Hamsun-debatten som Hamsun selv. Det er derfor med betydelig ambivalens jeg i denne analysen skal anvende kjernepunkter i marxismens kritiske teori til å beskrive hvordan historien gjenspeiles i Sværmere som Knut Hamsuns erkjennelse av samfunnsutviklingen og hans samtidige stillingtaken til denne.

3. Marxistisk litteraturteori
Det finnes mentale, sosiale, politiske og økonomiske krefter og motsetninger utenfor det litterære verket som det ville være direkte galt å utelate i forklaringer og vurderinger av verket. Dette er den marxistiske litteraturvitenskapen seg bevisst: ”Den marxistiske litteraturvidenskabs genstand er litteraturen i dens mangfoldige relationer til det omgivende samfunn, som den udspringer af og virker ind på.” Marxismens kritiske litteraturteori er for øvrig ikke én, konsistent teori; benevnelsen omfatter flere retninger som står på Karl Marx’ og Friedrich Engels’ idéplattform.

En marxistisk kritikk legger avgjørende vekt på at verket skapes i en sosial kontekst, og at verkets forhold til sin sosiale sammenheng må avdekkes av litteraturkritikken. Dette innebærer blant annet en avvisning av det autonome verket og l’art pour l’art fordi dette er en estetikk uten etikk; denne estetikken kutter båndene til historien og de dypeste behovene i forestillingen om det menneskelige, og avskjærer dermed kunsten fra sine sosiale, økonomiske og politiske bindinger. Marxistisk litteraturteori avviser samtidig positivismens mekaniske kausalitetstenkning og naturalismens teori om sosial determinisme. Også naturalismens detaljdyrking avvises, for den tildekker at det er totaliteten som uttrykker sannheten. Historistiske litteraturanalyser blir i det hele tatt snevre og usanne gjennom den individualistiske sentreringen omkring forfatterens biografi og personlighet.

Terry Eagleton opererer med fire kategorier marxistisk kritikk som gjenspeiler denne kritikkens utvikling. Den første kategorien kaller han ”antropologisk”, og identifiserer den med tiden omkring den 2. internasjonalen (1889–1914). Den andre kategorien er knyttet til den partipolitiske agitasjonen som kjennetegner Lenins, Trotskijs, Plekhanovs og den revolusjonære bolsjeviktidens litteratursyn. Eagletons tredje kritikkategori er den ideologiske kritikken som omformet den bolsjevikske, partipolitiske litteraturkritikken til en abstrakt og akademisk tradisjon.

Sentrale personer er her den marxistiske ideologikritikkens ikoner, som Georg Lukács, Ernst Bloch, Theodor W. Adorno, Walter Benjamin, Herbert Marcuse, Jean-Paul Sartre, Louis Althusser og Lucien Goldmann. Store deler av denne vestvendte kritikerkretsen var under innflytelse av formalismetendenser etter andre verdenskrig, med det resultat at den ideologiske kritikken kom til å legge større vekt på litterære former og strukturer enn på revolusjonens, klassekampens og Partiets plass i litteraturen.

Den fjerde kritikkategorien som Eagleton identifiserer, den økonomiske kritikken, er vanskeligere å periodefeste, all den tid den har kommet og gått i ulike skikkelser. Denne kritikken beskjeftiger seg hovedsakelig med hele den litterære institusjonen og produksjonen, og ikke primært med det konkrete verket. David Forgacs har på sin side identifisert marxistisk litteraturkritikk som ulike modeller: Det er gjenspeilingsmodellen til Georg Lukács, produksjonsmodellen til Pierre Macherey og Lucien Goldmanns genetiske modell. Dertil kommer Adornos negativ kunnskap-modell og de språksentrerte modellene til Mikhail Bakhtin og Julia Kristeva.

Siden midten av 1970-tallet har marxismen tapt innflytelse som sosial, politisk og økonomisk teori i de industrialiserte områdene av verden. For så vidt gjelder det også den marxistiske litteraturkritikken, selv om den er forsøkt revitalisert i det angloamerikanske språk- og kulturfellesskapet av Fredric Jameson og Terry Eagleton. Sistnevnte avviser Louis Althussers autoritative orientering mot form og struktur under tesen om at litterære verk kan distansere seg fra ideologiske føringer, og Eagleton fremhever at intet verk opptrer uten ideologiske bindinger. Med ideologi mener han ikke bare politiske doktriner, men alle etiske og estetiske tanke- og teknikksystemer som spiller med som erfaringer, forventninger og fordommer i møtet mellom verk og leser.

I likhet med Eagleton orienterer Fredric Jameson den litterære kritikken mot verkets totalitet. Jameson vender seg til Georg W. F. Hegel, og tillegger derav det dialektiske prinsippet i historien betydning for all utvikling. En dialektisk kritikk skal demaskere verket i den hensikt å søke sann innsikt gjennom bevissthet om verkets tilhørighet i historien; verket er også å betrakte som ideologiske strukturer som uttrykker motsetningene i den virkende historien. Med denne hegelianske vendingen er ringen sluttet; gjennom Jamesons teori konfronteres vi igjen med Georg Lukács’ hegelinspirerte tanker i Die Theorie des Romans (1920).

Denne konfrontasjonen vil utgjøre den følgende analysens vesentlige teorigrunnlag, sammen med avvisningen av at et litterært verk er en homolog 1 : 1-avspeiling av historien; i analysen betraktes verket som en estetisk transformasjon av denne. Forfatterens transformasjon av historien domineres av forfatterens erkjennelse av samfunnsutviklingen og hans samtidige stillingtaken til den. Det er imidlertid opp til (den kvalifiserte) leseren å realisere de (ufullkomne) ideologiske uttrykkene i verket, hevder Pierre Macherey. Dette gjør leseren ved å demaskere og fullføre de ideologiske meningene i verkets underbevissthet som forfatteren har utstyrt med en avansert estetikk; i verkets underbevissthet er meningen bundet til formen, og ikke skilt fra den.

3.1. Georg Lukács og den realistiske romanens gjenspeilingsfunksjon
Georg Lukács regnes som den sentrale teoretikeren i utviklingen av marxistisk litteraturteori. I Die Theorie des Romans og sitt senere revisjonsarbeid med romanteorien viser Lukács hvordan den borgerlige romanen reproduserer den falske bevisstheten som omgir verkets tilblivelse, med Honoré Balzac som hederlig unntak. I Lukács’ litteraturteori er det et krav til romanen om at den skal ha et klart kritisk potensial, med bevisstgjøring og frigjøring fra falsk bevissthet som mål.

Det essensielle i gjenspeilingsmodellen er hvordan verkets form eller historiske fremstilling reflekterer den virkelige verdenens historiske form, og dermed om verket åpner for en sann erkjennelse eller ikke. I alle tilfeller vil det være en nær sammenheng mellom de estetiske og etiske problemene som hefter ved verkets gjenspeiling. For Lukács var det vesentlig at verket gjennom sin speiling av samfunnsutviklingen også gjennomfører en vurdering av den samme; i den måten verket gjenspeiler samfunnet på, ligger det også en stillingtaken som litteraturkritikken skal beskrive og vurdere. I det følgende sitatet berører Lukács selve kjernen i problemet Knut Hamsun:

- Sakens innholdsmessige kjerne treffer vi først når vi spør oss konkret: Hvor står forfatteren? Hvem elsker han, hvem hater han? På denne måte når vi fram til en dypere forståelse av forfatterens virkelige holdning til omverdenen, til spørsmålet om verdien av hans verdensanskuelse og om dens fruktbarhet for hans kunst. Den motsetningen som vi ovenfor foreløpig beskrev som motsetningen mellom forfatterens verdensanskuelse og en sannferdig gjenspeilig av verden slik han ser den, framtrer nå som et problem primært relatert til verdensanskuelsen, som en motsetning mellom de dypere og de mer overflatiske sjikt i dikterens verdensanskuelse.

I følge Lukács er (den realistiske) romanen den sjangeren som best kan reflektere samfunnsutviklingen. Det gjør den ved å presentere representative utvalg som viser avgjørende trekk ved samfunnet, avskrellet det uvesentlige. Representativiteten oppnås ved at verket komprimerer avgjørende trekk i samfunnsutviklingen til én person eller gruppe, som så kan representere hele klassens objektive situasjon og interesser. Derigjennom blir personene representative typer for sin samtid, og ikke estetiske konstruksjoner som er løsrevet fra den gitte samfunnssammenhengen. Den representative typen rommer de rådende motsetningene og problemstillingene i samtiden på en måte som fremmer sann erkjennelse, gjerne gjennom katarsis; formidlingen av en sann erkjennelse kan være avgjørende også for utviklingen av personligheten til leseren.

4. Sentrale marxistiske begreper og lesningskriterier i analysen
I marxistisk samfunnsteori er basis den produksjonsmåten som legger de økonomisk-materielle og sosiale betingelsene for samfunnsutviklingen, og disse kan identifiseres som kategoriene produktivkrefter og produksjonsforhold. Produktivkreftene utgjøres av materielle faktorer som maskiner, arbeid og praktisk og teknisk viten, mens produksjonsforholdene utgjøres av den sosiale organiseringen i klasser, grupper og relasjoner mellom mennesker. Dette siste angår også maktfordelingen i samfunnet og de økende sosiale motsetningene som skjerpes til klassekamp av den kapitalistiske utviklingen. I tillegg kommer de produksjonsbetingelsene som utgjøres av naturen i form av klima, jordsmonn, mineraler og så videre.

I det Karl Marx definerte som samfunnets overbygning, kan vi skille mellom et politisk og et ideologisk plan, der det politiske planet rommer statens styring gjennom lovverk, rettsvesen, administrasjon, politi, militærstyrke og så videre. På det ideologiske planet hører naturvitenskapene til (fordi de bygger på illusorisk objektivitet og nøytralitet) sammen med filosofi, kunst, litteratur og dannelses- og opplysningsinstitusjoner som kirke, skole og presse. I overbygningen gjenspeiles produksjonsmåten som bevissthet, og Karl Marx understreket det dialektiske forholdet mellom basis og overbygning i aksiomet om at de herskendes tanker er de herskende tanker.

Den marxistiske fordringen om å forstå fenomener i forhold til deres historiske totalitet fremstår som uhåndgripelig i en kritisk analyse av et litterært verks gjenspeiling av samfunnsutviklingen. Dette gjør det nødvendig å avgrense ideologikritikken til et litterært delområde der spesifikke lesningskriterier anvendes i et forsøk på å nyansere identifikasjonene av dominerende produktivkrefter og tendenser i produksjonsforholdet i verket. I analysen av Sværmere anvender jeg et sett lesningskriterier som er basert på de marxistiske kjernebegrepene basis, overbygning og fremmedgjøring.

4.1. Identifikasjoner av basis
Identifikasjonen av basis gjøres ut fra et økonomisk-materielt kriterium og et sosialt kriterium. I utgangspunktet vurderte jeg også et eget kriterium som var orientert mot naturen som produksjonsbetingelse, for å fange opp den naturformidlingskvaliteten som fremheves av en samlet Hamsun-kritikk, men jeg oppfatter ikke den som sentral for å forstå et verk innenfor Lukács’ gjenspeilingsmodell – det er den borgerlige romanens litterære gjenspeiling av produksjonsforhold og produksjonsmåte som er essensiell. I den grad naturen har en transcendent funksjon utover å inngå som råstoff i en industriell bearbeiding til varer, vil slike litterære naturreferanser sannsynligvis være mest produktive i en mytologisk bevissthet.

4.2. Identifikasjoner av overbygningen
I beskrivelsen av overbygningen velger jeg å betone dens moralsk-politiske og mytologiske form og funksjon slik Roland Barthes beskriver den i Mytologier (1957). I Barthes’ fremstilling fordreier den borgerlige myten ver¬den og forvandler meningsfylte verdisystemer til borgerlighet. Dette gjør myten ved å tømme bildene, begrepene og symbolene for deres historiske mening, for deretter å fylle dem med en ny betydning som er uten forankring i noe historisk verdisystem; mytene er historie som er størknet og transformert til falsk natur og tomme former.

Det første overbygningskriteriet er rettet mot verkets formidling fra underliggende moralske og politiske idésystemer. Ulike handlinger og uttrykk for ideologiske og transcendentale forestillinger om menneske og samfunn kan identifiseres med dette kriteriet. Det andre kriteriet fanger opp den apologetiske historieskrivningens forkjærlighet for helter og begivenheter. I nasjonalismen fungerer den som det enhetlige folkets felles mytologiske hukommelse og patriotiske forråd, og formidlingen har tradisjonelt skjedd gjennom folkeskoler og andre informasjonsverk og opplysningsinstitusjoner, men også gjennom romanen.

Det tredje kriteriet kan identifisere verkets bruk av myter om og fra naturen, folket og tradisjonen. Kriteriet er mytologisk i den forstand at det er orientert mot folket, tradisjonen og naturen som myter om tidløse eller ahistoriske illusjoner og utopier, og ikke som virkende krefter i historien. Det fjerde kriteriet er på sin side et høykulturelt piano- og operakriterium som er orientert mot verkets referanser til den europeiske borgerlighetens kulturelle hegemoni og den formen disse verdiene får som litteratur, kunst og estetikk.

4.3. Identifikasjoner av fremmedgjøring
Det siste lesningskriteriet som anvendes i analysen, er basert på Marx’ tese om fremmedgjøring. Dag Østerberg har systematisert Marx’ fremstilling av fremmedgjøringen i de såkalte ”Pariser-manuskriptene” fra 1844 i tre modi: For det første skjer fremmedgjøringen ved at arbeidet er uten sammenheng med individets livsmål eller nære behov. Det er kapitaleierens mål og behov som skal oppfylles. For det andre skjer fremmedgjøringen fordi arbeidet er uten forbindelse med individets livsvilje eller egentlige vilje; individet er bare et middel i kapitaleierens prosjekt. For det tredje skjer fremmedgjøringen ved at arbeidet og dets tilhørende konkurranseaspekt driver individet inn i egoisme, fremmedgjort fra sin naturlige og sosiale sammenheng – det gjensidig forpliktende samfunnsfellesskapet.

5. Gjenspeiling av samfunnsutviklingen i Sværmere
Knut Hamsun ledet an i oppgjøret med realismen i norsk litteratur på 1890-tallet, men etter århundreskiftet bidro han selv til å konsolidere den norske realistiske fortelletradisjonen. Det gjorde han med frodige folkelivsskildringer fra Nord-Norge, som Sværmere er en portal til, og som fullendes med Landstrykertrilogien (1927–1933). Innenfor litteraturhistoriens tradisjonelle, fasedelte skjema over Hamsuns forfatterskap, tilhører Sværmere bohem- og vandringstiden mellom 1890 og 1910.

Sværmere har ingen sentral plass i noen deler av Hamsun-kritikken, og ble av Hamsun selv nedvurdert til ”en Publikumsfortælling” og en ”Biblioteksbog”, selv om han forutsetter at ”[n]aturligvis blir den god den ogsaa”. Som nevnt innledningsvis, er romanen heller ikke vist nevneverdig interesse av den ideologiske Hamsun-kritikken. Et unntak er Morten Giersing og hans medforfattere til Det reaktionære oprør, som kort tar for seg Mack-skikkelsen og menneskenes naturrytmeavhengighet i Sværmere.

Handlingen i Sværmere settes i gang og drives frem av at telegrafist Rolandsen utvikler en industriell prosess som han tar patent på. Rolandsens problem er at han mangler kapital, men dette løser seg gjennom hans ditto mangel på anstendighet. Han gir en falsk anmeldelse av seg selv som tyv for å få fatt i en utlovet dusør på 400 daler, og skaffer dermed kapital til industriprosjektet sitt. Deretter utfordrer han føydalherren Mack til en kapitalistisk konkurranse basert på patentets teknologiske fortrinn og vannkraftrettigheter. Det Mack mangler av teknologisk hjernekraft, kompenserer han med sosial sluhet og pengemakt. Med datteren Elise som åte for Rolandsens alltid svulmende begjær, legges forholdene til rette for en avsluttende forening av Rolandsens teknologiske entreprenørskap med Macks kapital.

5.1. Identifikasjoner av basis
5.1.1. Økonomisk-materielle identifikasjoner
Det omgivende kystsamfunnet fremstilles i en dynamisk utvikling. Det har et handelshus i sin midte, postbåt og dampskipsstoppested, prestegård og lensmannsgård. Telegrafen er den teknologiske utviklingens front i dette samfunnet, men fremskrittets budbringer, telegrafisten, er ikke økonomisk og sosialt integrert i kulturtradisjonen. Han lever på siden av det samfunnet han skal tjene, og står utenfor de tradisjonelle sosiale kontrollmekanismene, herunder ekteskapet.

De kulturelle og miljømessige særtrekkene i verket er nær forbundet med forfatterens identifikasjoner av produksjonsbetingelsene (naturen). Lokalbefolkningen lever av en kombinasjon av jordbruk og fiske, og har ryddet vegetasjonen fra bergene for å tørke klippfisk på dem. De økonomisk-materielle identifikasjonene av fiskerbondebefolkningens arbeid, redskaper og økonomi knyttes til vårsildefiske med not, sildepriser, hvalfangst og fiske på Lofoten, klippfiskhandel, linefiske og tørking av fisk på berg og hjell. Det finnes også en lokalt eid fiskelimindustri som er basert på tilgang på regionalt råstoff, og på vannkraft som industriell energikilde. Dette gjenspeiler hvordan naturen underkastes industriproduksjonen, og blir en virkende kraft i samfunnsutviklingen.

Fabrikken gir arbeid til kvinner, men kvinnenes økonomiske og sosiale posisjon i samfunnet problematiseres ikke. Den industrielle bearbeidelsen av råstoffet viser at det føydale fiskerbondesamfunnet er i ferd med å bli industrialisert og omdannet til et moderne, kapitalistisk samfunn med flere sosiale aktører og nye, konkurrerende entreprenører. Det er likevel ikke produksjonen som primært identifiseres i Sværmere, men arbeidets merverdi i form av den rikdommen som følger av eierskap over produksjonsmidler og kapital. Nessekongen Mack er en lokal monopolkapitalist som i tillegg til å eie fabrikken, jord og privilegier også utruster fiskerne med utstyr og redskaper. Dette kjøper de på kreditt fra Macks krambod, og i praksis er han den eneste mulige kjøperen av fangsten deres.

Den spirende industrialiseringen til tross – fremdeles er det fiskeriene som sikrer levebrødet i dette samfunnet. Selv om livbergingen skjer i tradisjonell kombinasjon av fiske og jordbruk, peker Hamsun på at samfunnsutviklingen går i retning av yrkesspesialisering. Dette skjer særlig innenfor kommunikasjonssektoren ved at det trenges folk til å betjene lokalbåten, postbåten og telegrafen, men det er også behov for doktor, bokholder og krambusvenner.

Den spesialiserte arbeidsfordelingen uttrykkes også gjennom ønsket om et bakeri, og gjennom at prestegården er avhengig av tjenestefolk. Forfatteren understreker at borgerskapets udyktighet i praktisk arbeid bidrar til å skape behovet for flere yrker, eksemplifisert av at prestefruen ikke kan bake brød eller for øvrig holde skikk i eget hus. Telegrafisten mislykkes også når det kommer til praktisk arbeid for livsoppholdet, ikke så mye fordi han ikke kan, som fordi han ikke vil; Rolandsen er i egne øyne eslet til noe større enn jordstrev.

5.1.2. Sosiale identifikasjoner
Eiendomsforholdene og den sosiale organiseringen preges av nessekongens kapitalmakt og lokale industrieierskap. Handelsmann Mack har den største eiendommen og de største husene, han praler med en hvit husbåt, hvit krave og hjorteskinnshansker, mens hans datter viser seg i kjoler, smykker og hansker som ingen andre i dette samfunnet kan anskaffe. Det er for øvrig et problem å finne en partner som svarer til hennes sosiale stand i denne provinsen.

I forbindelse med innsiget av vårsild i kapittel III beskriver forfatteren fiskerbefolkningen som deltakere i et spill mellom egen innsats, naturens luner og fiskens forgodtbefinnende: ”Fiskeren er spiller. Han sætter sine garn eller liner og venter på trækket, han kaster sin not og later skjæbnen råde. Ofte samler han tap over sig […].” I tillegg er altså fiskerne underlagt nessekongens herskermakt. Forfatteren bruker i den forbindelse et spekkhoggerbilde til å demonstrere produksjonsmåten og eierskapet over produksjonsmidlene i dette samfunnet; slik spekkhoggeren følger sildestimen, følger nessekongen både fisk og fiskere for å sikre seg merverdien av deres arbeid til laveste pris:

- Handelsmand Mack var beredt, han hadde allerede sin not i båten og hans bas tok ikke kikkerten fra øinene. Mack hadde en galeas og to jagter liggende på vågen, netop utlosset og spylet efter klipfiskturen til Lofoten; nu vilde han laste sild hvis det blev sild av, hans bryggeloft stod fuldt av tomtønder. Endvidere vilde han optræde som kjøper av al den sild han kunde få; han hadde desårsak med en gang gjort sig rede med kontanter for å gripe ind før priserne steg.

Under nessekongen er det et sosialt og uniformert hierarki av representanter for statsapparatet – presten, lensmannen, telegrafinspektøren – og havets myndighetspersoner, som jaktskipperen og kystbåtkapteinen. Under dette kystborgerskapet finner vi så fiskerbonden. Han har egen hjell og deltar i lofotfisket, men er fattig og avhengig av nessekongens kapital. Årsaken til fiskerbøndenes fattigdom analyseres ikke i verket, og klassemotsetningene problematiseres heller ikke.

Nessekongen representerer kystaristokratiet som den synkende klasse, og er i ferd med å tape sin posisjon som føydalherre. Mack blir utfordret av kapitalismens markedssvingninger og av den nye produksjonsmåten i Rolandsens skikkelse. Telegrafisten har en egen verden i sitt kammers som er fremmed for fiskerbondesamfunnet – laboratoriet. Ved hjelp av kjemikalier og oppfinnsomhet har han funnet frem til en ny produksjonsteknikk, men hans motiver er ikke samfunnsbyggende, tvert imot; ”hans nye måte vilde fuldstændig slå handelsmand Macks måte av marken.”

Mens fiskerne er avhengige av nessekongens kapital for å få utført sitt selvrealiserende arbeid, er Rolandsen avhengig av ekstern kapital for å få satt sin selvrealiserende idé ut i livet. For å få dette til, bryter han på anarkistisk vis samfunnets skrevne og uskrevne regler. Uhørt utfordrer han herskeren Mack til en kapitalistisk konkurranse og amoralsk duell der alle midler er tillatt, den sterkestes rett gjelder og det gamle skal vike for det nye: ”Så er vi på en måte konkurrenter, sa gamle Mack. Ikke bare på en måte. Fra det øieblik jeg sender mit svar er vi det reelt. […] Mack rynket panden og tænkte. Så lat det bli konkurrence, sa han. Rolandsen svarte: Da taper De. […] Jeg ruinerer Dem.”

5.2. Identifikasjoner av overbygningen
5.2.1 Moralsk-politiske identifikasjoner
I tillegg til å være kystsamfunnets økonomiske og materielle hersker, er Mack også dets ideologiske herre som politisk ordfører, og sammen med lensmann og prest forvalter han den offentlige orden og sedelighet. Verket viser ellers til kristendommens nærvær i form av befolkningens regelmessige kirkebesøk, med unntak av den sosiale randfiguren Rolandsen, som går sine egne, uransakelige veier, og ikke Herrens.

Presten, som ellers ikke fremstår som noen autoritet i hjem og mannsrolle, skifter personlighet når han ifører seg kappe og krage, og entrer prekestolen: ”Den nye præst viste sig å være en kamphane. Det var nu tredje gang han præket og han hadde alt tvunget mange av præstegjeldets syndere til bod. Når han stod på stolen var han så blek og rar at han så ut som en gal.” Allusjonen til den stridende Peters, kirkens grunnleggers, fornektelse av Kristus fremstilles ved at presten knyttes til et hanemotiv, og at det er tredje gang han taler i kirken. Dermed heftes det en umiskjennelig nietzscheansk tvil ved sannheten i prestens ideologiske formidling, og ved hele hans forkynnelses legitimitet; kirken formidler fornektelse av sanne verdier.

I Hamsuns tegning av Fredrik Mack, livsarvingen, uttrykkes implisitt en arbeids- og mandighetsmoral som er basert på vilje og styrke gjennom avvisningen av den unge Mack som manndomsideal. Her spiller forfatteren på kjønnsrollemyter som han forvrenger og deler med sin impliserte leser for å felle en moralsk dom over middelmådige kvinnemenn som Fredrik: ”Men således skulde man være hvis man vilde bestå med glans i denne verden: ikke gjøre noget formeget, men tværtimot gjøre en smule forlite av alt, så blev det regnet for akkurat nok.” Den ironiske forakten for Fredrik som utløses av det subtilt fordomsbelagte språkspillet mellom Hamsun og hans impliserte leser, faller også tungt over presten; prestefruen er så udugelig i husstell at mannen må ta på seg slike kvinneoppgaver.

5.2.2. Mytologiske identifikasjoner
Innenfor den mytologiske horisonten er det ingen identifikasjoner av nasjonens helter og begivenheter, kanskje med unntak av at Mack ”var dog atpå kjøpet ridder av en konges orden”, selv om forfatteren er påtakelig upresis med hensyn til symbolenes valør og nasjonalitet her. Det nasjonale aspektet ved samfunnet har følgelig liten interesse for Hamsuns erkjennelse av historien i Sværmere. Det samme gjelder for det estetiske verdigrunnlaget som det liberale borgerskapet beredte grunnen for på 1800-tallet; det finnes knapt noen betydningsbærende referanser til den europeiske borgerlighetens litteratur- og kunsttradisjon i Sværmere.

Hovedvekten av de mytologiske referansene som gis i verket, kan derimot registreres som natur og rurale kultur- og miljøtrekk i den europeiske kultursfærens randsone. I det nordnorske kystsamfunnet som skildres, finner vi kai, hjell og naust, samt referanser til de viktige fiskeriene utenfor Lofoten og Finnmark. Her er bryggeloft med sildetønner, sjøgaster i duffeljakker, båttypene jakt og kjeks, øsekar og andre båtredskaper, fiskerens nistebomme og dorg. Forbindelsen til Europa er primært økonomisk-materiell, og går gjennom Vestlandet og Bergen. To referanser i så måte er at sildeagenter, handelsskip og skippere kommer fra Bergen og Haugesund, og at jomfru van Loos er av hollandsk slekt og snakker bergensdialekt.

Fra folketradisjonen finner vi også satiriske og karnevalistiske referanser til myter og folkediktning fra europeisk middelalder. Disse aktiveres når Rolandsen på komisk vis trer inn i trubadur- og riddermyten som nattlig serenadesanger utenfor prestefruens vindu, og når han seirer i knyttneveoppgjøret med kjempen Ulrik. En tilsvarende negativ middelalderreferanse finner vi i episoden hvor Rolandsen oppsøker jentene på fiskelimfabrikken. Her har vi å gjøre med en ridder med anfektelser, men uten bevissthet om hva han bør gjøre; her er jomfruer som har anelser om hva de bør føle, men ingen innsikt i at de holdes fanget av en drage – lønnsarbeidet for kapitaleieren – som er blitt usynlig fordi dens ofre identifiserer seg med den.

Det avsluttende ballet hos nessekongen er nærmest å regne for en ironisk, hypertekstuell referanse til eventyrsjangerens karnevalisering av verdihierarkier. Her er den europeiske fyrstemytologiens grand galla lagt inn som fremmedelement i et ellers tjærebredd kystsamfunn, der dansen er et uttrykk for erotisk kurtise. Romanen avsluttes med at askeladden Rolandsen vinner prinsessen og halve kongeriket til Mack med, mens den en gang så hovmodige Elise Mack degraderes til en Askepott som må skynde seg å by seg frem for den nye prinsen før klokken slår tolv. Det karnevalistiske aspektet forsterkes av hun inviterer den nyss opphøyede Rolandsen med seg til fabrikken etter klokken tolv om natten – hun har et ærend der. Her lar forfatteren den aristokratiske Elise Mack degradere seg selv til fabrikkjente og gledespike for narrekongen gjennom et utpreget prostitusjonsmotiv.

5.3. Identifikasjoner av fremmedgjøring
I Sværmere er den moderne mannen i Rolandsens skikkelse fullstendig fremmed for sin opprinnelige jeger- og fangstnatur. Under eksilet i utværet lever Rolandsen som en sulten, mager og mistrøstig Robinson midt i matfatet mens han savner bondesamfunnets raffinering av naturen til matkulturens retter. Fristelsen blir derfor stor når Macks budbringere, far og sønn, byr ham å spise av nistebommen de har med seg. Rolandsen avviser likefullt tilbudet om lefse og annen mat fra fiskerbøndene, og det i en trass som han forsøker å rettferdiggjøre ideologisk og mytologisk; hans sult er av en annen kategori enn den alminnelige, bondske, som er å ligne med dyrenes:

Og Rolandsen pratet videre og så til alle kanter: Å vi lever i grunden svært fett her nord. Jeg er sikker på at det er ikke en sjå som ikke har sit kjøtlår hængende. Og så siden alt flæsket. Men det er noget visst dyrisk ved den levemåte! Rolandsen vridde seg uvillig rundt i skotten og sa: Hvorlænge jeg vilde ha været der, sier du? Jeg vilde ha været der til høsten naturligvis og set på stjærneskudd. Jeg er en stor ven av tildragelser, det morer mig å se en klode gå istykker. […] En klode altså. Når den ene stjærne stanger den andre vildt og ilde nedover himlen. Men spisningen vedblev og Rolandsen utbrøt: Dere er nogen svin til å spise! Al den mat dere kan måke ind i hoderne på dere!

Rolandsens underliggende begjær kan ikke stilles av mat, men av makt gjennom fortæringen av Mack. Dette uttrykkes symbolsk gjennom bildet av kollisjonen mellom kloder; betraktningen av himmelobjektene som destruktivt konkurrerer om lysende posisjoner i universet, er tilfredsstillelse for Rolandsen. Dette korresponderer med hans mål om å tilfredsstille sitt begjær ved å knuse Mack, men han har ingen forestilling om hvorfor han ønsker dette. I stedet for en moralsk eller politisk utredning, leverer han en estetisk refleksjon som er basert på nytelsen av å betrakte ødeleggelse.

Rolandsen fremstår som et primitivt individ som lever i uegentlighet på grunn av sin manglende forbindelse til så vel det naturnære naturalsamfunnet som til naturen selv. Hans primitivitet er derfor en annen enn den konvensjonelle, borgerlige oppfatningen av primitivitet som noe som tilhører tilbakelagte og tilbakestående produksjonsmåter; gjennom tegningen av Rolandsen formidler Hamsun et vrengebilde av liberalismen der det er det teknologiske og økonomiske fremskrittet som betraktes som primitivitet. Dette forvrengte verdiperspektivet fremkommer også gjennom forfatterens formidling av hvordan den naturlige kvinneligheten er blitt fremmedgjort for kvinnen.

Gjennom telegrafist Rolandsens øyne blir kvinnene primært betraktet som seksuelle objekter som er fremmedgjorte for lønnsarbeidet. Fremmedgjøringen for kjønnet uttrykkes enten ved at de som Pernille ikke forstår de industrielle prosessene i fiskelimfabrikken, eller ved at de som samme Pernille har utviklet et usunt temperament av tjenestepikearbeidet: ”Var det ikke du Pernille som tjente hos lensmanden et år? Du var så mandbisk og sint at det eneste du ikke fik slåt istykker var sengedynerne.”

Om dynene metonymisk kan representere en blek, sivilisert erotikk her, fremstiller Rolandsen seg som de tilfangetatte kvinnenes potente redningsmann ved å ville vise til urmannen Adam, men kommer i skade for heller å vise til Jakobs underkastelse og tålmodige tjeneste hos den uredelige Laban. Dermed er ikke Rolandsen den erotiske redningen som han ønsker å gi inntrykk av å være; for kvinnene representerer Rolandsen ingen sann redning fra meningsløs trelldom til deres kvinnelighets forutbestemmelse. De ytrer på sin side heller ingen ønsker om å få sin kvinnelige livsdrift reddet, all den tid de selv mangler bevissthet om den fremmedgjøring som lønnsarbeidet har påført dem.

Hvordan manndommen er blitt fremmedgjort for mannen, beskrives også gjennom Fredrik Macks tvungne tilstedeværelse på fabrikken og i forretningen. Fredrik vil heller reise til sjøs, selv om han ”er så mærkelig lite sjømand av natur, han er en forsigtig og pålitelig ungdom […]. Han har sine anlæg fra morn og er heller ikke nogen videre ægte Mack.” Fremmedgjøringsmotivet i denne sekvensen inviterer til lesning i sammenheng med den forvrengte beskrivelsen av kvinnene som gjør mannsarbeid på fabrikken; forfatteren inviterer den impliserte leseren til å redusere Fredrik Mack til en svak kvinnemann.

Hamsun sender Rolandsens erotiske begjær ut på avveier ved å sette det inn i en kapitalistisk konkurransemodell der Rolandsens egentlige mål ikke er å realisere sin seksuelle manndom, men å knuse handelsmann Mack, uttrykket for den absolutte makt. Dette konkurranseforholdet projiseres inn i alle Rolandsens erotiske forestillinger som et hanreimotiv – den høyeste tilfredsstillelsen ligger i det å erobre en annens eiendom og maktposisjon: Rolandsen vil ha Elise Mack, som er halvveis lovet bort til kaptein Henriksen; han vil ha klokkerens Olga, som er lovet bort til Fredrik Mack; han vil gjøre presten til hanrei i en åpen konkurranse – ”Læg mærke til mine ord, Enok: Jeg misunder ham hans kone!” Den eneste kvinnen Rolandsen ikke vil ha, er sin egen forlovede, jomfru van Loos.

Denne forkvaklede erotikken og dette destruktive erobringsbegjæret hefter Hamsun ved det at individets er blitt fremmedgjort for sin natur. Dette har skjedd ved at individet er blitt et vedheng til pengebegjæret og produktivkreftene i den borgerlig-kapitialistiske produksjonsmåten. I den skjer det i tillegg en fremmedgjøring av individet i forhold til det gjensidig forpliktende samfunnsfellesskapet; produksjonsforholdets konkurranseaspekt driver individet inn i en amoralsk egoisme som ødelegger dets relasjoner til andre individer ved at de bare blir gjort til middel for vedkommendes egen oppstigning og måloppnåelse.

6. Kritikk og konklusjon
6.1. Verkets representativitet for samfunnsutviklingen
Sværmeres handlingsplan faller innenfor den teknologiske og kapitalistiske omformingen av Norge etter 1850. Romanen uttrykker samsvar mellom forfatterens sosiale bakgrunn og det samfunnet som blir skildret i verket; Knut Hamsun vokste opp i et kystsamfunn i Nord-Norge etter at familien måtte flytte fra den overbefolkede landsbygda nord i Gudbrandsdalen.

I romanen skildrer Hamsun menneskene innenfor den produksjonsmåten som gjaldt for nordnorske kystsamfunn ved forrige århundreskifte, og verket viser frem dominerende produktivkrefter. Det er den kapitalistiske oppkomlingen og teknologiske innovatøren Rolandsens konkurranse, og senere allianse, med den gamle føydalherren Mack som uttrykker verkets fremtidsforventninger til den utviklingen dette kystsamfunnet står i.

De teknologiske nyvinningene i Sværmere skjer ved hjelp av vannkraft innenfor kjemisk industri, og dette er i samsvar med samfunnsutviklingen i verkets samtid – Elektrokemisk A/S (Elkem) ble etablert samme år som romanen kom ut, i 1904, og Norsk Hydro året etter. I beskrivelsen av Rolandsen på laboratoriet og hans utfordring av det bestående på Macks kontor, uttrykkes en antipati mot produktivkrefter som forskning og vitenskapelig tenkning, en antipati som også kan leses som uttrykk for antiintellektualisme og motstand mot industrikapitalismens utplaning av den forrige produksjonsmåten.

Når det gjelder gjenspeilinger av overbygningen, bærer Sværmere knapt noen identifikasjoner av borgerlighetens mytologi. Romanen er nærmest for en antiborgerlig roman å regne ved at den verken identifiserer borgerskapets kulturelle hegemoni som litteratur- og kunstreferanser, eller problematiserer tidens typiske borgerlige problemer som liberalitet, seksualitet og sannhet innenfor de borgerlige settingene familien, ekteskapet og hjemmet. Forfatterens strategi synes heller å være å latterliggjøre den borgerlige tilværelsen. Det skjer særlig gjennom den foraktfylte skildringen av presteekteparet, hvor begge fremstilles som udugelige til å føre slekten videre så vel som til å holde skikk i eget hus.

I den ideologien som disse antipatiene mot industrikapitalismen og borgerligheten formidles gjennom, hefter det for øvrig ikke problemer ved den forrige, føydale produksjonsmåten overhodet; det er tilløpene til endringer i denne produksjonsmåten som er problemet. I så henseende griper Hamsun heller til desillusjonsmotiver ved å fremstille moralsk forfall og menneskelig fremmedgjøring som resultater av samfunnsutviklingen. Dette er særlig tydelig i beskrivelsen av de lønnsarbeidende kvinnene generelt og det prostitusjonsmotivet som knyttes til Elise Mack, spesielt.

Tilsynelatende deler Hamsun langt på vei premissene for fremmedgjøring i marxismens analyse av det borgerlige samfunnet, men Hamsuns samfunnskritikk opphever motsetningene i utviklingen gjennom restaurasjonen av en førliberalistisk utopi. I kontrast til den industrielle produksjonen i borgerlige samfunn skildres naturalsamfunnet som en utopisk idyll der maten lager seg selv og menneskene bare arbeider for tidsfordrivets del, om de underlegger seg naturrytmen: ”Nu er det at det oprinder late dager for folk: bare det lille hjemmefiske i solvarme nætter for trøisomhets skyld. Korn og poteter vokser og engene bølger, i hver sjå er sild og kuer og gjeiter mælker bøtterne fulde og blir endda smækfete på kroppen.”

6.2. Rolandsens representativitet som type
I Die Theorie des Romans resonnerer Georg Lukács seg frem til tre underkategorier av romansjangeren, basert på relasjonen mellom liv og mening. En av disse underkategoriene er ”den abstrakte idealismens roman”, hvor helter som Cervantes’ Don Quijote ikke evner å skille mellom faktum og innbilning. Han er handlende, men hans handlinger mangler forankring i de omgivende realitetene. Telegrafist Rolandsen er, i likhet med Don Quijote, bærer av en slik abstrakt idealisme.

Teknologien er ved en tilfeldighet banket inn i Rolandsens bustete hode, og han er ute av stand til å leve i den virkelige verdenen som omgir ham; verdigrunnlaget for det føydale kystsamfunnet er uten verdi for ham som er drevet av sin fikse idé. Som Cervantes snur Knut Hamsun opp -ned på sosiale posisjoner med atskillig humor i Sværmere. Forskjellen er at Cervantes’ latter over heltens restaurasjonsforsøk peker på behovet for en renessanse, mens Hamsuns latterliggjøring av fremskrittet – ved at det gamle aristokratiets arvtakere proletariseres og prostitueres, mens allmueanarkisten adles – bærer i seg krav om en restaurasjon.

Hamsuns karnevalisme i Sværmere uttrykker en mørk, reaksjonær ideologi som er orientert mot å gjeninnsette en tidligere produksjonsmåtes verdier; narrekongen Ove Rolandsen må tas på alvor, for han er en farlig figur som truer det tradisjonelle kystsamfunnets positive ubevegelighet om han lykkes i å klamre seg til tronen. Den sosialt begrensede funksjonen som Rolandsen har, gjør at han ikke kan sies å være en type i lukácsk forstand, og Sværmere fremstår ikke uten videre som representativ for den samtidige samfunnsutviklingen som forfatteren og verket stod i.

6.3. Den impliserte leserens representativitet for resepsjonen
I Sværmere formidler Hamsun en erkjennelse av og stillingtaken til samfunnsutviklingen som er fundert på den foregående, føydale produksjonsmåten med et nordnorsk kystaristokrati som den herskende klasse. En bevissthet uten forankring i de dominerende produktivkreftene er imidlertid basert på illusjoner, og gir grunnlag for utopier. Verkets erkjennelse og stillingtaken samsvarer således med det som Jon Elster definerer som den synkende klassens falske bevissthet, og det Pierre Macherey kaller verkets mangelfullt utviklede eller uthulede ideologi, og som skal fullendes av leseren.

Det synes derfor riktig å konkludere med at det er en falsk bevissthet som gjenspeiles i Sværmere. Den uttrykkes ved at Hamsuns inviterer leseren til en restaurasjon av historien gjennom sin latterliggjøring av samfunnsutviklingen og sin utopiske fremstilling av den førliberalistiske produksjonsmåten.

I sin oversiktslesning av Knut Hamsuns forfatterskap har Leo Löwenthal identifisert Hamsuns lesere som tilhørende det samme småborgersjiktet som Hamsun raljerer over i mange av verkene sine. Dette etablerer en paradoksal motsetning i og med at den Hamsun-lesende småborgeren både må fylle posisjonen som ironiens offer og den latterrealiserende impliserte leserposisjonen for å realisere verkets underliggende verdigrunnlag. Innenfor Löwenthals analyse kan denne motsetningen oppheves dersom leseren både demaskerer forfatterens verdier og samtidig anerkjenner hans reaksjonære samfunnskritikk. Her er det anerkjennelsen i seg selv som det hefter de største betenkelighetene ved; til gjengjeld for sin anerkjennelse får leseren utstyre seg med de samme ideologiske attributtene som den impliserte leseren nikker til i Hamsun-illusjonen.

Derved kan leseren fra småborgersjiktet opphøye seg selv til helt gjennom sin tilslutning til Hamsun-verdier som ekthet og styrke, fruktbarhet og manndomsutlevelse, og ved å opprette ideologiske forbindelser til natur og jord, slekt og kjønn. Dette forutsetter dog at leseren samtidig må forakter seg selv og sitt skuffende liv som noe svakt og fremmed som er historien uvedkommende. Den ideologiske formidlingen i Sværmere står dermed frem som et spill mellom en dominant, sadistisk forfatter og en leser med sadomasochistiske trekk. I psykoanalytiske termer skjer dette ved at leseren realiserer forfatterens estetisk maskerte meninger fra verkets ideologiske underbevissthet, og anerkjenner dem ved en fortrengning av det moralsk uakseptable i denne ideologien til sin egen underbevissthet.

En slik splittelse er til forveksling lik den dominerende dobbelsportradisjonen i den norske Hamsun-kritikken – kritikeren realiserer verkets estetiske storhet ved å fortrenge dets moralsk uakseptable verdier. Splittelsen mellom kritikerens ensidige valg av illusjonens form (den estetiske maskeringen av mening i underbevisstheten) fremfor sin bevissthet om Knut Hamsuns ideologiske ståsted i forståelsen av hans verk, fremstår i et psykoanalytisk perspektiv som grunnleggende usunn – når underbevisstheten har nedkjempet bevisstheten i et individ, kan motsetningen dem imellom utvikle seg til en patologisk tilstand.

Dersom Sværmere er representativ for Hamsuns forfatterskap, synes dette å være en diagnose som også kan passe på den dominerende dobbelsportradisjonen i den norske Hamsun-kritikken.